café sting

23.05.2019 kl. 13:26

 

jeg tenkte jeg skulle ta turen innom café sting for første gang på  noen år og se hvordan det lå an. kanskje jeg traff igjen en venninne som pleide å være der og som jeg har sett lite til de senere årene. sist gang jeg var der hadde de lagt om til bordservering, og hun som serverte virket lite fleksibel. 

da jeg kom opp bakken og rundt hjørnet, konstaterte jeg at den gamle blodbøken var forsvunnet. dette hadde jeg lest om i aftenbladet i forkant. ja, kanskje kunne det bli litt kaldt i skyggen fra treet. men noen ganger er det greit med skygge på en varm sommerdag. og sannelig var treet et stemningsskapende innslag. jeg så en ung mann som gikk rundt og satte ut kunstige plastblomster.

da jeg kom inn døren, ble jeg straks møtt av en servitør. jeg så at det hadde blitt gjort endringer inne også. jeg sa at jeg ikke hadde vært der på flere år, så vi ble enige om at jeg kunne se meg litt rundt først.

lokalene var åpnet opp, og møblementet var supplert med dype, fløyelsebekledde lenestoler. jeg bestilte en sting-salat. på veggene hang det tavler med festlige beskjeder om kosekveld og annen moro. i vinduskarmene sto falske kaktuser. på andre siden av veien kunne jeg se et murhus som var restaurert og malt i nydelige, harmonerende fargenyanser.

jeg kunne nesten ikke kjenne plassen igjen. salaten var frisk, men pesto'en overdøvet de andre smakene i salaten. det var ikke noe sting-smak over den. servitørene var blide og imøtekommende. det føltes nesten som å komme til disneyland. vekke var de sure og sære servitørene. øyvind ekeland som overtok stedet i fjor sommer sa han ville ta vare på konseptet, men få inn litt varme. det hørtes ut som en god idé. 

å oppleve plassen var som å møte en bytting. i følge wikipedia er en bytting "i folketroen ansett for å være et barn av underjordsfolket som var blitt lagt i vuggen i stedet for det riktige barnet." bortsett fra at det ikke er mye folklore over sting per i dag. det som før var en kunstkafé med c, har nå blitt ren entertainment. jeg søkte etter kaféen på nettet. på hjemmesiden reklamerer en for utleie av selskapslokaler, og viser glade, pene og unge mennesker. jeg prøvde å søke opp arrangementer. det eneste som kom fram var noe om en skravlekveld. 

det er med andre ord ingenting som indikerer at dette er en kunst- og kulturkafé. jeg tror heller ikke det var noen utstilling på veggene. kaféen ligger på den samme plassen og i de samme lokalene. noe av det gamle interiøret er beholdt. allikevel var kaféen knapt til å kjenne igjen. det var fake, fake. kaféen har hatt dårlig økonomi de senere årene, og har vært på randen til konkurs et par ganger. jeg har blitt forundret over å komme inn i en nesten tom kafé som tidligere nesten alltid var full av folk. har kulturtilbudet blitt større i byen slik at folk har trukket andre steder? hadde den tidligere eieren mistet litt piffen? var ikke kaféen fresh nok? ikke vet jeg. jeg forstår selvsagt at en vil drive en kafé slik at det går rundt. men sting har mistet sin sjel.

café sting ble åpnet i 1983, og jeg har gått på sting siden jeg var tenåring. det var her de første åpne homofile dukket opp. det var her kreative og intellektuelle gikk. det var her en drev litteraturuken som var forfatternes favoritt og som alle forfatterne sa ja til å delta på. det var her en satt som sild i tønne og var det mest lydhøre publikummet. det var her en testet ut hvitløk. det har gått opp for meg hvor mye som til sammen utgjorde sting. magasinene på disken. utstillingene. interiøret. musikken. maten. arrangementene. de spesialbygde benkene. speilhjørnet. pia myrvold-englene i taket. 

det er nesten så jeg savner de sære servitørene som var der før. men bare nesten!

ps. café sting ligger på valberget i stavanger.

 

(red. 13.06.19)