å sammenligne seg

21.03.2019 kl. 19:30

 

det er tydeligvis ikke bare bloggere eller influensere som bygger opp under usunne holdninger og sammenligninger. jeg har opplevd at venner og bekjente driver og sammenligner seg med meg. hvem som poster mest/ minst på facebook, hvem som har best sykkel, hvem som er mest/ minst utadvendt eller sosial, hvem som er mest miljøvennlig, hvem som går lengst tur, hvem som er best til å takle livet, minst bitter og flinkest til å tilgi.

jeg synes dette er temmelig ufyselig, for å si det mildt. det er virkelig ikke noe som bygger opp under tillit og gir meg mer lyst til å være sammen med en person, snarere tvert imot. jeg synes en skal vise respekt for sine venner, ikke drive og konkurrere med en "jeg er bedre enn deg"-mentalitet. en har da ikke venner for å trykke hverandre ned?! det sier vel litt om hvor langt den flinkhetskulturen har gått når en har behov for å konkurrere om hvem som er "flinkest" til å takle livet sitt. det å fornekte og fortrenge negative følelser er faktisk usunt, så det å skryte av at en ikke er bitter skulle det ikke være noen grunn til. verdensmester i fortrengning, i så fall. ikke særlig misunnelsesverdig når det kommer til stykket. hvis en var så edel, ville en ikke snakket til andre på den måten. livsmestring handler ikke om konkurranse.

når det gjelder hun som snakket om å være sosial, kom det indirekte fram at hun kjente seg ensom. hun hadde nylig gjennomgått et samlivsbrudd, og det var en ny situasjon for henne med delt omsorg. hun sa hun trivdes med å ha folk rundt seg. da var det ikke vanskelig å forstå at det kunne være en utfordring den uken barnet var hos faren. jeg har observert over tid at hun gjerne snakker om personlige temaer på en innpakket måte, og jeg har senere skjønt hva det egentlig har handlet om. så mye ærligere og redeligere det hadde vært om hun hadde sagt noe om hvordan hun faktisk hadde det i stedet for å si at hun var mer utadvendt eller sosial enn meg. hun hadde gjennomgått en stor omvandlingsprosess i livet, mistet en partner gjennom mange år, og kunne kjenne seg ensom. hadde hun vært åpen om det, hadde det innbydd til mye mer respekt enn å si noe som hørtes negativt ut om meg. for det er ikke til å komme forbi at det å være utadvendt og sosial er idealet i samfunnet. hvis en innrømmer at en er ensom, kan en heller trøste hverandre. vil en ikke være så åpen og personlig, er det helt greit, men da får en også holde kjeft. når personen etterpå sier at jeg bare må ta kontakt, er det kanskje ikke det første en får lyst til å gjøre.

en ting er å dele gleder og tillate seg å skryte innimellom. men en kan være litt obs på hvem en snakker med og hvordan. kanskje jeg kan ta det som et kompliment at de synes det er verdt å konkurrere med meg; at de synes jeg er en verdig motspiller. det er bare det at jeg ikke er så veldig interessert i et sånt spill. følelsen jeg sitter igjen med er heller at de prøver å bruke meg som et springbrett og behandler meg som mindre enn dem selv. samtidig som de gjør seg selv små. så hvis en ønsker å være en person som behandler folk med respekt og selv bli respektert, er ikke dette veien å gå. da kan en ikke i neste omgang kreve hyggelighet. hyggelighet er noe som går dypere enn å være hyggelig på overflaten. det handler om sann respekt.

mange menneskelige temaer blir i media framstilt som de bare angår unge mennesker. det er bare tull. dette har jeg erfart fra voksne mennesker som - i følge media - burde være trygge nok til å tenke at de er bra nok som de er, og at de ikke behøver å bruke andre til å føle seg bedre. en dag skal jeg klare å si på direkten at jeg ikke er med på sånne sammenligninger.

så ligg unna, alle klatremus! jeg er ikke interessert i å konkurrere med dere.

 

här skriver jag om upplevelser och saker som engagerar mig. ett och annat statement kan också dyka upp - innan man vet ordet!

jag hoppas att få några konstruktiva kommentarer.